Meditasjon

Grunnen til at meditasjon er så sentralt i Buddhismen er pga at, når man mediterer så oppnår man en indre ro som er viktig for praktiseringen av Buddhismen. Mange mener de får bedre helse, og får en bedre forståelse av ting som er rundt deg. Dette med en bedre ro kan og hjelpe til i situasjoner der normale mennesker vil være stresset, kan en person som har drevet med meditasjon holde roen og dette kan hjelpe.

Jeg vil sitere til Simens blogg, hvor han skriver"Noe som kom klart frem under besøket av den fantastiske buddhisten var for buddhister er det viktig å være i glad, uansett hvilken situasjon de befinner seg i. For da å ta å vaske doen som et eksempel, noe som de fleste vil se på som ganske kjedelig og kanskje ekkelt. For da å oppleve dette som gøy å nærmest fantastisk må man bare ikke tenka at det kjedelig, man må på en måte stenge ute de negative tankene, bare tenke at det å vaske do ikke er kjedelig, men GØY!" Dette er jeg enig i.

Meditering hørres ikke så utrloig vanskelig ut, man trenger en stille plass, løse klær og kansje noe mykt å sitte på som en pute. Under mediteringen så stenger man alt ute og ingen tanker går rundt i ditt hode, hørres veldig enkelt ut? eller for noen kansje veldig vanskelig. For meg hørres dette ut som helt umulig, og forstår ikke hvordan de klarer dette, men som sakt øvelse gjør mester! Resultate de oppnår hørres utrolig spennenes ut.

Målet til buddhister er å stenge alle de negative tankene ute, og trives i hvilke som helst situasoner uansett. For å åpnå nirvana som er veldig sentralt i buddhismen må man ikke ha noen negative tanker, her kommer karma inn. God karma er veldig viktig for å oppnå nirvana. Med engang man tenker noe negativ kan det føre til en negativ handling som fører til dårlig karma. Altså med engang man tenker negativ begynner man å produsere en såkalt "gift" i kroppen. Så med meditering lærer man å stenge ute de negative tankene og handlingene. Dette gjør meditering veldig sentral og knyttet til andre ting i buddhismen.

En god samvittighet

Fru Warden blir fremstilt som en rik, godhjertet og velstående kvinne. Dette kommer fram i beskrivelsen av hennes vogn som er av elfenben som er veldig dyrt. Hun sier hun hele tiden har god samvittighet, og mener at hun selv ikke kan bruke mye penger på luksus når det finnes så mange andre som lider av fattigdom. Det er tydelig at fru Warden synes veldig synd på de fattige, og har et temmelig naivt syn på dem. Fru Warden kan man først se på som en god kvinne, men etter novellen sitter man igjen med en følelse at hun er mer feig enn godhjertet. Det virker som Warden egentlig vett hvordan de fattige har det, men hun drar ut i slummen bare for å få det bekreftet at de fattige er fattige. Tittelen kan ha fått sitt navn fordi Fru Warden føler hun kan bruke penger med god samvittighet etter å ha fått bekreftet at de fattige ikke kan hjelpes Navnet Warden kan hun ha blitt tildelt fordi hun kan bli kalt en slags bestyrer av rikes holdninger og normer mot fattige. Man kan også tolke det som at de fattige er i et slag fengsel, og er avhengige av de rike for å overleve og de rike bestemmer dermed over de fattige på et vis.
Ironien i novellen pågår hele tiden, og går ut over de gamle, rike kvinnene. For eksempel på måten de snakker. Også hvordan fru Wardens syn på de fattige endrer seg fra før til etter besøket.
Budskapet i novellen kan på en måte være at de rike tar alt for lett på de fattige. Et typisk naturalistisk trekk ved novellen er hvordan fru Warden ”gir opp” de fattige etter besøket, hun innser at deres situasjon er uendrelig. De fattige er dømt til å ha det vondt og lide fordi miljøet og arven deres gjør det slik. De har fått sin skjebne og det er ingenting de kan gjøre med den. Derfor vil jeg si at novellen er naturalistisk.