En god samvittighet

Fru Warden blir fremstilt som en rik, godhjertet og velstående kvinne. Dette kommer fram i beskrivelsen av hennes vogn som er av elfenben som er veldig dyrt. Hun sier hun hele tiden har god samvittighet, og mener at hun selv ikke kan bruke mye penger på luksus når det finnes så mange andre som lider av fattigdom. Det er tydelig at fru Warden synes veldig synd på de fattige, og har et temmelig naivt syn på dem. Fru Warden kan man først se på som en god kvinne, men etter novellen sitter man igjen med en følelse at hun er mer feig enn godhjertet. Det virker som Warden egentlig vett hvordan de fattige har det, men hun drar ut i slummen bare for å få det bekreftet at de fattige er fattige. Tittelen kan ha fått sitt navn fordi Fru Warden føler hun kan bruke penger med god samvittighet etter å ha fått bekreftet at de fattige ikke kan hjelpes Navnet Warden kan hun ha blitt tildelt fordi hun kan bli kalt en slags bestyrer av rikes holdninger og normer mot fattige. Man kan også tolke det som at de fattige er i et slag fengsel, og er avhengige av de rike for å overleve og de rike bestemmer dermed over de fattige på et vis.
Ironien i novellen pågår hele tiden, og går ut over de gamle, rike kvinnene. For eksempel på måten de snakker. Også hvordan fru Wardens syn på de fattige endrer seg fra før til etter besøket.
Budskapet i novellen kan på en måte være at de rike tar alt for lett på de fattige. Et typisk naturalistisk trekk ved novellen er hvordan fru Warden ”gir opp” de fattige etter besøket, hun innser at deres situasjon er uendrelig. De fattige er dømt til å ha det vondt og lide fordi miljøet og arven deres gjør det slik. De har fått sin skjebne og det er ingenting de kan gjøre med den. Derfor vil jeg si at novellen er naturalistisk.